Beina sviktet, synet forsvant

temp

Publisert: 06.02.2017

Han var i utmerket fysisk form, 38-åringen Knut Skumsvoll. Trening hver eneste dag. 15. juni var han ferdig med et stort og hektisk prosjekt på jobben i  Data Respons. Da var det bråstopp.

 - Kroppen knakk nærmest sammen. Det verket i muskler og ledd, og det dannet seg svarte flekker foran øynene, forteller prosjektlederen og systemutvikleren.

- Jeg hadde det siste halve året til tider følt meg småsyk, og jeg lurte på om jeg var overtrent.

I perioder med stort arbeidspress, lite søvn og mindre tid til trening, virket alt å forverre seg.

I mange år hadde Knut hatt gode treningsvaner. Det gikk nesten ikke én dag uten trening, før eller etter jobb. Kajakk, jogging, skigåing, styrketrening, thai boxing. Én til tre timer hver dag.


Minedykker

- Jeg må kunne sies å være godt over gjennomsnittet fysisk aktiv. Slik hadde det vært i mange år. Mine fire år i Forsvaret i minedykker-kommandoen stilte ikke mindre krav til psykisk og fysisk form, sier Skumsvoll, som ble sendt på oppdrag til blant annet Afghanistan.

Han var altså i meget god fysisk form da sykdommen slo til. Første besøk hos øyenlege resulterte bare i formaning om å holde seg i ro og komme tilbake om et par dager.

Men Knut ble stadig verre. Han klarte knapt å stå på beina. Smertene var store, en kraftig vedvarende hodepine hadde meldt seg, og synet var nesten borte.


Nesten blind

- 90 prosent av synet var borte. Det var bare svart. Litt sidesyn var alt som var igjen.

Da aksjonerte øyelegen. Knut ble sporenstreks sendt til akuttmottaket på Ullevål Sykehus, ble etter hvert lagt på isolat, mens tilstanden bare forverret seg.
Alle tenkelige prøver ble tatt; blodprøver, røntgen, CT, MR, benmargsprøve og spinalvæskeprøver.  Legene ble ikke klokere. De fant ut at de måtte forsøke noe, uten at de visste hva de var opp mot:

- De ga meg en skikkelig hestekur i form av 1000 milligram prednisolon rett i årene i tillegg til bredspektret penicillin. Kroppen min responderte godt. Jeg hadde ligget og kaldsvettet i flere døgn. Nå roet det seg. Men synet var fortsatt nesten helt borte. Legene fant at det var en kraftig hevelse på netthinnen.


Klarte så vidt å stå oppreist

I ca. to uker lå Knut på sykehuset. Etter en ukes tid klarte han så vidt å stå på beina med egen hjelp. Han begynte å huske litt mer enn bare biter av det som hadde foregått den siste uken. Den veltrente mannen begynte å tenke på å bevege kroppen og få i seg riktig næring.

- Legene var litt bekymret for at jeg skulle gå for fort frem. Det var en ugrunnet bekymring. Jeg klarte bare så vidt å gå. Jeg ruslet litt i luftegården – med en pose spinat under armen, smiler Knut. Han var fortsatt veldig svekket:

- Jeg forsøkte meg etter hvert på pushups; satte meg på knærne og klarte én! Men å komme meg på beina igjen, det maktet jeg ikke uten hjelp.
- For meg var det viktig å bestemme meg for at jeg skulle bli frisk igjen. Jeg føler at min psykiske styrke var viktig i denne perioden. I tillegg fokus på trening, kosthold, og at jeg skulle bli frisk! At jeg skulle kunne se ansiktet på sønnen min igjen.

Sakte, men sikkert har kreftene vendt tilbake. Legene var veldig spente på hvordan synet og helsen for øvrig ville utvikle seg. En øyelege fortalte ham da synet var ca. 70 prosent av det normale, at det måtte han sannsynligvis klare seg med resten av livet.




Med nye briller og nå bare
med ti prosent som mangler
på fullt syn. (Foto: PRIVAT)



Men heldigvis tok legen feil


- For to uker siden fikk jeg tilpasset briller, og da var det ca. ti prosent som manglet på fullt syn. Jeg føler til og med at det fortsatt blir bedre. Det som fortsatt er problemet, er at det som mangler på fullt syn er fokusevnen i midten. Det setter ganske mange begrensninger.

Som for eksempel når Knut nå er ute på korte joggeturer. Det startet med fem minutter i høst. Da var synet også betraktelig dårligere, så dårlig at han løp inn i både lyktestolper og veisperringer. Nå tåler han rolige joggeturer på mellom en halvtime og tre kvarter. Han har også så vidt kunnet begynne å lese.

Hva tenker han på når han ser tilbake på sykdommen som slo ut kropp og syn til tross for at han var en meget veltrent ung mann?

- Jeg har fått en alvorlig bekreftelse på betydningen av å være i god fysisk form og å ha en sterk psyke. Jeg kunne møte sykdommen med fysikken min. Selv om jeg ikke var dødssyk, var jeg meget alvorlig syk. Og jeg er overbevist om at dersom jeg ikke hadde vært i så god form, kunne jeg ha fått varige skader i kroppen og ødelagt syn.


Skremmende tanke

- Det jeg har vært gjennom er også et eksempel på at selv om du er i aldri så god form, er det ingen garanti for at du unnslipper alt som er av alvorlig sykdom. Syk kan man bli uansett. Men om det skjer, så er en god fysikk et godt middel til å bidra til å bli frisk. Jeg synes det er skremmende å tenke på hva som ville blitt utgangen for meg om jeg hadde vært i dårlig form.

- Du har gitt legene positive overraskelser på veien tilbake til ditt gamle jeg. Hva har de gitt deg av forklaringer på hvorfor sykdommen slo til?

- Ikke mye. De vet rett og slett ikke. De har en hypotese, men diagnosen er fortsatt usikker.


Ikke som før sykdommen rammet, men Knut er tilbake
i trening igjen. (Foto: PRIVAT)



Så vidt litt i jobb


I dag er Knut Skumsvoll så vidt tilbake på jobb i Data Respons; to halvdager i uken. Han er takknemlig for at han har en forståelsesfull arbeidsgiver og at arbeidsgiveren gjennom sitt 11-årige samarbeid med Avantas Aktiv konkret har bevist at man skjønner behovet for og nytten av å ha medarbeidere som er i god fysisk form.

Et halvt år etter at sykdommen slo ut 38-åringen, er han også igjen i gang med å føre trening i treningsdagboka, selv om det enn så lenge ikke er 1000-poengere i måneden i ”aktiv-klassen” og som del av Birkebeiner-laget. Hvilke mål ser han for seg?

- Å komme tilbake i jobben 100 prosent, er førsteprioritet. Så håper jeg snart å kunne trene som før; sykle, løpe, padle før jobb – nyte daglig trening, rett og slett. Og så ser jeg frem til at synet blir helt bra igjen slik at jeg i sommer kan begynne å snekre…


Tekst: TORE SÆTHER / Avantas Aktiv