Skuffelsen som motivasjonsfaktor

Mellom seieren i ungdomsmesterskapet som tiåring i 1988 og til han 22 år etter trakk regnbuetrøya over hodet som tegn på at han var verdensmester, ligger masser av seire og suksesser, men også knalltøff motgang og bitre skuffelser. De siste tre sesongene var karrieren mest preget av det siste.

I den nylig utkomne biografien ”Thor” forteller ”oksen fra Grimstad” om både oppturene og nedturene. Utdraget som følger er hentet fra kapittelet ”Den lange veien tilbake”.  Her beskriver Hushovd hvordan den største skuffelsen kan bli den sterkeste motivasjonsfaktor for igjen å komme på vinnersporet.

 ”BMC venter alltid lenge før de tar ut Tour de France-troppen. Slik var det i 2013 også. 18. juni skulle jeg kjøre lagtempo i NM – på hjemmebane i Grimstad. Noen timer før start ringte telefonen. Det var Jim Ochowicz i BMC. ”Thor, du blir ikke tatt ut på laget til Tour de France. Du har vært for mye opp og ned, og vi stoler ikke helt på formen din”, sa han.

Jeg ble paff og fryktelig skuffet. For første gang som profesjonell syklist følte jeg meg skikkelig vraket.

 
Ubrukelig og mislykket

 (…) Jeg var fryktelig skuffet, følte meg ubrukelig og mislykket. Jeg var virkelig innstilt på å kjøre Touren igjen etter  å ha stått over året før, og nå følte jeg meg i god form. Men samtidig klarte jeg å se det fra lagets side. Jeg hadde ikke vært stabil, vårsesongen var slett ikke noe å rope hurra for, og jeg kan forstå at de var usikre på meg. Jeg hadde ikke levert varene slik laget og jeg selv hadde håpet. Men i stedet for å furte, jobbet jeg mentalt med meg selv og klarte å snu det å bli vraket til å bli en motivasjonsfaktor; jeg skal vise dem at de tar feil!

 



Hold tett om vrakingen

 Jeg fikk klar beskjed fra BMC om å holde tett om vrakingen. Laget ville selv sende ut en pressemelding når tiden var inne og hele Tour de France-laget var klart. Det ble en ekstra belastning fordi journalistene maste i ett sett.

 (…) Jeg måtte late som ingenting og spille dum for hele det norske pressekorpset. Lagtempoen kjørte jeg for moderklubben min, Grimstad Sykleklubb, og vi klarte vårt store mål, å vinne på hjemmebane. Bare noen timer etter at jeg ble vraket til Tour de France, sto jeg øverst på seierspallen i hjembyen min sammen med lagkameratene. Ingen rundt meg visste at jeg innerst inne var en skuffet mann.

 
Dårlig timing

Pressemeldingen fra BMC lot vente på seg, men kvelden før fellesstarten, 22. juni, kom den. Er det mulig å time det så dårlig? Det var ikke akkurat den beste oppladning til NM på hjemmebane.

 (…) Taktikkmøte. På forhånd hadde jeg fortalt Atle Kvålsvoll hvordan jeg ønsket løpet, og han godtok planen. (…) Atle skjønte ikke hvordan jeg kunne komme på en sånn plan, gå solo så langt fra mål. Han mente det var en vågal taktikk og i overkant offensivt.

I flere dager hadde jeg gått og tenkt på hvordan jeg ville angripe løpet. (…) Å angripe slik vi gjorde, kjøre fra de andre på den måten på hjemmebane, det var rått.

Blir jeg tatt igjen…?

 (…) Én runde før mål var jeg ganske trygg på å vinne, men så satte hovedfeltet farten opp, og forspranget krympet. (…) Jeg trodde jeg hadde 40 sekunders forsprang, men så var det kanskje bare 12.

 (…) Jeg tenkte på alle menneskene langs løypa, så mange kjente fjes. Jeg må vinne for alle disse menneskene. Jeg må vinne fordi dette er Grimstad!

(…) Tanken slo meg at jeg ville bli tatt igjen helt på målstreken, men jeg nektet å gi opp. Forbi bensinstasjonen midt i den siste bakken klarte jeg å reise meg, jeg la på et gir og tråkket over kulen. Jeg fant krefter jeg ikke trodde var der og vant med tre meter på Alexander Kristoff.

 

En veldig spesiell seier 

Det var en spesiell seier, en seier jeg kommer til å huske hele livet. Jeg vant utenfor min egen stuedør, på veier jeg har trent på hundrevis av timer. At det dagen før ble gjort kjent at jeg var vraket til Tour de France, gjorde seieren enda mer spesiell.

 Men det jeg selv er mest stolt av, er måten jeg vant på. Seieren kom ikke etter en spurt der jeg slo Alexander Kristoff. Den kom etter at jeg hadde kjempet alene i flere mil. Og jeg vant med minst mulig margin. Det ga meg et ekstra kick.

Det må ha vært utrolig spennende for publikum.

Skulle jeg ha laget min drømmeregi på et sykkelløp, ville det blitt akkurat slik.

 Kilde:
”Thor” – Thor Hushovd i samarbeid med Jostein Ravnåsen